Meeeeow.
(Source: psychohair, via veriveracious)
The Arlington (TX) Police and Fire Departments and the Texas-based nonprofit a Wish with Wings joined forces to realize the dream of a young cancer patient who wanted nothing more than to become Batman for a day.
Officers and firefighters, assisted by the Mayor’s Office, organized various comic-inspired crimes around the city requiring the ass-kicking skills of a caped crusader.
Accompanied by police and Big Batman, 7-year-old Kye, who suffers from leukemia, roamed the streets of Arlington as Little Batman, mopping up an attempted bank robbery by the Joker, and putting the kibosh on a city hall bomb planted by the Riddler.
At the end of a long day of crime fighting, Kye was awarded the Key to the City by Assistant Police Chief James Hawthorne.
(via City Helps Fulfill Sick Kid’s Dream Of Becoming Batman For A Day)
Fuck yes.
Å gå surr i seg selv
06:59.
Jeg får ikke sove. Det sitter kreativ energi i meg som vil ut, ut, ut. Etter å ha deltatt på tre dager med sykt intense musikkopplevelser på både godt og vondt, sitter jeg igjen med en hel skokk med følelser jeg ikke klarer å holde styr på.
Jeg har Gleden, en følelse jeg kjenner så altfor godt og som alltid er der når musikk er i bildet. Hun legger sine varme hender på meg og jeg blir helt varm inni meg. Det er ofte da jeg virkelig slipper meg løs, tar et dypt innpust og lar alle sansene strømme inn i meg, så dypt som det er mulig. Lukter, lyder, synet og gåsehuden som omkranser meg som et menneske på akkurat det punktet i universet i det øyeblikket.
Jeg overveldes, men Gleden støtter meg. Hun vil at jeg skal huske dette øyeblikket fordi det definerer meg som person. Lykken er min beste venn og jeg vil at hun skal besøke meg igjen, og igjen.
07:06
Underveis i denne festivalen dukket også Kjedsomhet opp. Når jeg ikke kjente artisten som spilte eller brydde meg nevneverdig, kom han bankende på, bankende fra innsiden og ville bare slå seg ned. Jeg lot han hvile hos meg når jeg ventet og jeg ønsket han velkommen igjen hvis muligheten bød seg.
Det er litt sånn som nå. Mens jeg ligger i sengen, øynene rettet opp mot det mørke i taket, kommer han smygende. Han hjelper ikke til når han er på besøk og han er heller ikke særlig interessert i meg. Men han er en venn og jeg lar han banke på, spesielt når søvnen ikke kommer.
07:11
Jeg så henne i øynene på de andre. På artistene som spilte. På publikumet. Jeg kunne skimte henne selv i lydmannens øyne når det virkelig klaffet på scenen. Lidenskap. Hun som skaper gløden der det finnes brensel. Brensel i sjelen vår. Det brenner og det lyser opp våre tilværelser.
Om det er Lidenskap som dukker opp i din elskers øyne når det gnistres i mellom dere eller når artisten oppnår kontakt med sitt indre selv, et musikalsk Nirvana, under en opptreden. Artisten strekker seg litt lenger, setter tonen som må på plass som i et puslespill. Lidenskapen som får oss til å yte mer fordi vi simpelthen elsker det vi gjør og da velger Lidenskap å fyre opp brenselet som brenner i våre hjerter, i våre øyne, i våre sjeler.
Brenn, brenn, brenn til alt blir aske eller ikke brenn i det hele tatt.
07:20
Når jeg ligger her nå, er det Sorgmodighet som deler min seng. Hun er en følgesvenn som du trenger for å vokse, men allikevel hater i det øyeblikk hun dukker opp. Vi ligger i forskjellige stillinger, ingen som virkelig passer, men vi prøver.
Litt som et møte ute i Oslos gater, inn i gangen, opp trappene og inn på soverommet, man ligger sammen, men man passer ikke. Som to biter som prøver å slipe ned de upassende sidene med rus og håper at man har funnet en hjørnebit av det store puslespillet som gir deg en ramme for resten av bildet, livet selv spredt ut over 200, 400, 1000, 10000 biter som du opplever hver dag.
Alt har sin slutt, om det er en hendelse over flere dager som en musikkfestival, en betatthet som ender i det hodene treffer puter som er for én person, aldri to eller om det er Døden selv som innhenter deg, er Sorgmodighet ikke langt unna. En enorm følelse av tap eller ensomhet, bært på ryggen av mor Sorgmodighet, bæres både tungt og til tider lenge.
Jeg bærer den enorme følelsen nå. Jeg vet at når jeg åpner øynene mine igjen er ingenting som det var, det som har skjedd, vil ikke skje igjen og det vi har mistet, vil vi aldri få tilbake. Jeg er livredd for å åpne øynene mine etterpå. Hvem vet hva man må kjempe mot?
07:31
Det kreative har kommet ut, det har forløst seg. Følelsene flyter gjennom meg, jeg prøver å gripe tak i de, men de svever fort ut av mine fåfengte forsøk. Ut mellom glipene av fingrene mine glir de ut og vekk, opp i taket, inn i hjørnene, der sitter de og stirrer på meg. Men å skrive dette gjør at jeg kan se dem igjen etterpå når kroppen min stopper søvn. De forsvinner litt, blir litt usynlige når man glemmer at de er der. Teksten vil bli min drømmefanger, fange følelser og drømmer jeg får når jeg sover nå. Fanges de ikke da, vil de i alle fall være fanget her i form av koding på en nettside.
En digital drømmefanger. 0 og 1 fanges på løpende bånd.
MAY THE STANNIS STANNING NEVER END.
DAVOS IS THE ONLY THING STANNIS NEEDS, MAY HE REALIZE THIS BEFORE THE SERIES ENDS.
(Source: beximilian, via fuckyeahdavos)
I’ll just leave this here.
I got dragged in here by a girl smiling at me — story of my life.
(Source: grandsoulgem)
So sexy.
Thea jooooo!!
CHECK OUT
http://www.akam1k3.com/2011/10/akam1k3-presents-hundreds-winter-2011.html for more!
(Source: emilyafricaa)
"When I like people immensely I never tell their names to anyone. It is like surrendering a part of them. I have grown to love secrecy. It seems to be the one thing that can make modern life mysterious or marvelous to us. The commonest thing is delightful if one only hides it. When I leave town now I never tell my people where I am going. If I did, I would lose all my pleasure. It is a silly habit, I daresay, but somehow it seems to bring a great deal of romance into one’s life."
— Oscar Wilde (via atomos)
(via hovercrab)
Anonymous asked: Be the elegant black man that you are
i’m trying my hardest, but the ‘fro won’t grow!
